Den læreren jeg husker best og som har inspirert meg veldig, er en mann jeg hadde fra 5.-7.klasse. Når klassen min skulle begynne i 5.klasse var vi veldig nervøse, siden vi skulle få en mannlig lærer. De første åra på barneskolen hadde vi bare hatt frøken, så vi var veldig skeptiske.
Første skoledag da vi traff ham ble vi positivt overrasket. Den skumle, strenge læreren vi trodde vi skulle få, var en kjempekjekk og smilende mann. Han hadde på seg vanlig dongeribukse og så ganske alminnelig ut, gjett om det var mange som pustet lettet ut da. Han var en veldig spennende mann som hadde opplevd litt av hvert og likte å fortelle spennende historier. De fleste historiene hans var fra Madagskar, der hadde han bodd i 4-5 år og jobbet på en skole der. Når han fortalte sattt alle elevene og hørte veldig godt etter, det var som om å høre en film, istedenfor å se den...
Klasserommet vårt så helt annerledes ut enn da vi sluttet før sommerferien. Det var som om vi hadde fått våre egne kontorer. Pultene var satt sammen to og to inntil hver sin vegg, slik at vi fikk “privatliv” på liksomjobbene våre. Veggene kunne vi pynte med plakater og bilder, slik at det ble litt mer personlig. Da vi satt slik ble vi motiverte til å jobbe med det vi skulle, vi kunne jo ikke svikte “arbeidsgiveren” vår slik at vi kunne få sparken.
I gymtimene hadde vi alle slags konkurranser som gikk på styrke, utholdenhet, fotball osv. Vi ble ofte delt inn i rene gutte- og jentelag. Det var veldig kjekt for oss jentene, da vi til og med klarte å slå guttene. Av og til reiste vi til jungelen i Madagaskar og måtte passe oss for løver og andre dyr.
Dette er litt hvordan han underviste i timene sine, han fant på masse spennende og nye ting. Han var også alltid veldig blid og spredde godt humør i klasserommet, men han kunne også bli sint. Så vi var som oftest snille og kjekke, slik at han ikke ble det så ofte.
Den kontakten han fikk med oss elever var helt unik, vi kunne snakke med han om hverdagslige ting som fotball, tv-programmer, musikk osv. Når vi i klassen treffer ham på gata den dag i dag, kan vi fortsatt snakke om alt.
Anette Larsen
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Kjekt å lese om ein lærar som verkeleg er flink til å fortelje! Som du skriv, det er akkurat som å sjå ein film!
Kan du skrive noko meir om korleis han konkret klarte å fortelje slik?
Jeg vet ikke helt hva som gjorde at det var så kjekt å høre på men, han lærte oss hvor vi skulle se på han, og på andre, når han snakket/fortalte til oss. Kunsten var nemlig å se mitt mellom øynene når han og andre folk fortalte, og når vi gjorde det så fikk vi med oss alt han sa, uten å stirre ham rett i øynene som kan være ubehagelig til tider. Personlig syntes jeg at det var kjempelett å høre etter når han fortalte når jeg brukte den "teknikken", så det er nok en av årsakene til at vi hørte så gått etter.
Ellers når han fortalte så klarte han å lage en koselig eller skummel spenning (alt etter hva historiene handlet om) før han begynte. Han forberedte oss på det han skulle si videre. Da han endelig begynte på historien ventet vi alle i spenning på hva som skulle komme.
Vi fikk alle et lite innblikk på hvordan han hadde levd i Madagaskar og hvordan det så ut der. Han var veldig flink til å beskrive det han hadde opplevd, slik at det var lett for oss elever å lage en slags film i hodet.
Han var også veldig ivrig når han fortalte og hadde av og til med seg gjenstander fra Madagskar. En gang hadde han f.eks krydder med seg, slik at vi kunne kjenne på noen av luktene som finnes på Madagaskar.
Dette er hvertfall noen ting han gjorde da han fortalte. For å være en god forteller synes jeg det er viktig å være engasjert og få kontakt med publikum. Dette klarte han på en fantastisk måte.
Flotte forteljeteknikkar som du kan bruke sjølv! Å vere ein god forteljar er som du har opplevd, ein kjemperessurs som lærar
Legg inn en kommentar