Sosialisering

Ja, så er vi nesten ved veiens ende før sommerferien, jeg må innrømme at det skal bli helt fantastisk å få ferie nå :) Det siste blogginnleget skal handle om sosialisering, jeg har valgt å skrive litt generelt om sosialisering i skolen, hjemme og andre plasser. Jeg skal også prøve å få frem hva jeg synes er viktig og mindre viktig i en sosialiseringsprossess til speiselt unger.

Først vil jeg ta for meg skolen. Hva er det egentlig elevene lærer på skolen? Hva skal de bruke kunnskapen til? Det finnes mange slike spørsmål som en lærer ofte blir stilt. Og da kan man tenke seg godt om, hva trenger vi egentlig brøkregning eller konstruksjon til? Det er ikke alltid like lett å svare på hva man kan bruke enkelte ting man lærer på skolen til.
Ofte sier man at elevene lærer kunnskapen instrumentalistisk, dvs. at de f.eks bare pugger et kapittel i historie før en prøve og glemmer det ut igjen dagen etter på. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette. Jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg skal lære dette drite, og hva jeg i hulsete skal bruke det til. Og det har ført til at jeg har lært meg stoffet til en prøve og glemt ut nesten alt når jeg leverte inn prøven igjen. Jeg har overlevd med det, og fått brukbare karakterer.

I min tid på grunnskolen så var det ikke skolearbeidet som stod i fokus, men det var venner og fritidsaktiviteter. Jeg har selvsagt gjort lekser og øvd til prøver, men jeg har brukt minimalt med tid på det i forhold til mange andre som har gått i klassen med meg. Av og til, spesielt på den videregående skole var det noen "smarte" jenter som virkelig "så ned" på meg fordi jeg ikke fikk like gode karakterer som dem. Og når jeg ikke klarte å svare på alle spørsmålene i forskjellige fag. Jeg tok meg ikke nær av det, og visste at jeg levde et godt og sosialt liv, og hadde veldig mye ansvar på drillen. Jeg følte meg ikke "dummere" enn dem på noen som helst måte.
En gang skulle vi stelle til nattcup og vi jentene skulle holde kiosken. Da kom jeg med forslag, fordi jeg hadde lært en del triks av mamma. De ville ikke høre på meg, for de hadde jo best karakterer. til slutt fant de også ut at mine forslag kanskje ikke var så dumme likevel.
Hvorfor forteller jeg dette på bloggen min når jeg skriver om sosialisering??? Jo det er fordi jeg vil få frem forskjellen på folk som leser masse lekser og på folk som ikke gjør fullt så mye skolearbeid. Jeg tror det har med sosialiseringen i hjemmet, og hvordan foreldrene ser på skolen, og hvilken jobb de har. Jeg tror nok at de skikkelig "skoleflinke" der karakterene betyr alt har foreldre som stiller høye krav til dem og de stiller høye krav til seg selv. I min familie blir det ikke stilt så veldig høye krav til karakterer og foreldrene mine har ikke "fantastiske" jobber. I min familie har vi syntes at det å være et sosialt og aktiv menneske er veldig viktig, mens i andre familier er kanskje skolen i fokus. For min del har min måte funket bra og jeg er fornøyd med min innstats. Mine foreldre har altid følt meg opp på fritidsaktiviteter og på arrangementer på skolen, og det tror jeg er kjempeviktig i sosialiseringsprossessen til et barn.
Det at man føler seg trygg på skolen og andre plasser, og vite at man har familien og støtte seg på, tror jeg er noe av det viktigste for å kunne løre og ha det kjekt på skolen.

Ta f.eks unger som har skilte foreldre, og som er hos mamma en uke og hos pappa neste uke. De får ofte konsentrasjonsvansker, og det tror jeg kommer av at de ikke finner den rette tryggheten som trengs. Dette gjelder selvsagt ikke alle unger med skilte foreldre! Jeg har et eksempel fra da jeg var i praksis, der en jente nettopp hadde konsentrasjonsvansker på skolen. Den uken hun var hos den hos mora, hadde hun ghort lekser, hadde fine klær og var forholdsvis rolig jente som gjjorde leksene sine. Den andre uken var hun helt forskjellig, hun kom ofte med skitne klær og hadde ikkengjort leksene. Jeg tror nok at hun ikke var helt trygg på seg selv, og at det var vasnkelig for henne å finne ut hvem og hvordan hun egentlig er. Jeg synes det er kjempetrist at noen har det slik, og håper at foreldre som skiller seg kan bli flinkere til å samarbeide med hverandre, slik at ungene får den tryggheten de trenger.

På skolen så blir det også "tildelt" forskjellige roller, akkurat som et slags teater. Noen er populære og kan velge å vrake blandt hvilke venner de vil ha, mens andre ofte er alene og får ikke være med på leken. De som ikke får være med på leken er ofte anderledes enn "den kule", og har kanskje ikke råd til de rette klærne. Jeg tror nok at en god ide hadde vært å innført uniformer på norsk skole. Eller jeg er litt usikker på om jeg mener det, klarer iksom ikke helt å betemme meg. Men jeg tror nok absolutt at unger som ikke har de "hippeste" klærne hadde blitt bedre godtatt av de "kule" ungene hvis alle hadde like klær på skolen.
Men selv om man hadde hatt uniformer på skolen så går jo ungene på andre fritidsaktiviteter og kan fortsatt se på reklamer og media hva som er på mote. Derfor er jeg ikke sikker på om det er noen som helst vits i å innføre uniformer på skolen. Alle er ikke like uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Noen vil alltid ha litt mer penger og status enn andre. Jeg tror nok at det kan være lurt å snakke om det hjemme og på skolen, og at man må bli flinkere å akseptere de som er "mindre kule" også. Dette gjelder både voksne og barn.

Men nå er det jo desverre slik i dagens samfunn at det går reklamer hele tiden på tv, i radioen, på internett og nesten overalt om hvordan man kan se bra ut. Jeg ror nok samfunnet og disse reklamene legger opp til dette klasseskille som jeg snakker om. De som har masse penger kan kjøpe seg de siste moteklærne, men de som ikke har så mye penger arver kanskje klær fra storesøsken o.l. Lurer på om vi hadde akseptert alle menneskene hvis media hadde reklamert mindre og fokusert mindre på hvordan man SKAL se ut, og heller fokusert på at det er det indre som teller...????
Det er f.eks mange jenter som får spiseforsyrrelser pga programmer som modelljakten og andre programmer med altfor tynne jenter. Popartister som ser helt "perfekte" ut på bilder kan også være med på å ødelegge selvbilde på en helt normal jente. Dette synes jeg er kjempedumt. Kjendisene bør kunne bli avbildet av sitt sanne jeg, uten masse sminke og uten at bildene er fikset så mye på. Det er utrolig hva man kan gjøre med et bile, det kan få en 40 år gammel dame til å se 20 år yngre ut.

Jeg kunne sikkert snakket evig om dette emne, og har mange tanker rundt akkurat dette. Men jeg tror jeg begynner å slutte av nå, slik at det ikke blir altfor mye for du som leser dette.

Det er en stor ytfordring for både forelde, lærere og sammfunnet generelt og klare å oppdra barn på denne tiden. Siden media og dataspill har fått så sinnsykt mye fokus. Ta f.eks. spesielt gutter som spiller krigsspill nesten døgnet rundt, blir jo nesten oppdratt av dataspillet, og det er litt skummelt. Foreldrene har som regel null peiling på hva ungene deres driver på med på dataen. Kanskje vi kunne hatt felles regler for hele landet om hvor lenge og hva unger har lov å spille på dataen og på internett???

Ihvertfall så tror eg at mediene har en alfor stor påvirkning på ungene når det gjelder oppdragelse. Det finnes selvsagt masse god reklame også, mem jeg tror at det er den "uheldige" reklamen, og spillene o.l. som fenger ungene mest.

Jeg synes uten tvil at den viktigste faktoren i sosialiseringsprossessen til et barb r foreldrene, eldre søsken og annen famile.

Ha en riktig god sommerferie :)